|
Nederlendere selvsikre dagen før start
|
|
 |
|
|
Marianne Timmer holder Andrea Nuyt som
en av favorittene.
Foto: Douwe Bijlsma
|
Nesten hele DSB-laget – polakken Pawel
Abratkiewicz, tsjekkeren Erik Bouwman og nederlenderne Jan Bos og
Ids Postma – deltar i sprint-VM på Hamar. Jan Bos og Ids Postma
var begge positive om treneren Kosta Poltavets. – Endelig lærte
jeg noe om svingteknikk, med hjelp av videoanalyser. Jeg faller nå
virkelig inn i svingen. Neste år ønsker Kosta å bruke flere
shorttrackteknikker i treningen, og det er en god idé, synes jeg,
sier Bos.
Viktigst for begge er at både fart og fokus er
tilbake etter at Leen Pfrommer forlot laget.
– Vi kuttet ut intervalltreningen, den er mer egnet til
5000-meteren og går på bekostning av sprintkapasiteten, sier Ids.
– Kosta prøver å gjøre meg raskere. Han gjør ikke altfor mye
arbeid. Vi gjør ting annerledes nå, og jeg kan se at jeg er blitt
raskere. Det føles bra. Jeg er mer opplagt nå, og liker opplegget
mye bedre. I fjor trente jeg veldig hardt for bare tre eller fire
løp. Jeg ble sliten og kunne derfor ikke oppnå det som jeg ville.
Nå er jeg fokusert mye oftere, det er banebrytende.
Jan Bos: – Kosta sier ‘er du sliten, så skal du ikke fortsette
treningen.’ Det nytter ikke dersom man er nedkjørt om morgenen og
så må trene utholdenhet om ettermiddagen. Ids og jeg stimulerer
hverandre, og kanskje kommer vi til å bli konkurrenter for
gullmedaljen på 1000 eller 1500-meteren. Men det er bedre at vi
konkurrere om førsteplassen enn om tiendeplassen. Det går virkelig
bra nå, men Pfrommer kommer nok aldri til å si ‘bra gjort’. Det er
mer sannsynlig at han tenker ‘Jeg gjorde en bra jobb i
forsesongen, og dere høster fruktene av mitt arbeid nå.’
Ids: – Når man går fort en uke, og enda fortere uka etter, så er
det en stimulans. Du vil studere videoen og se hvor du kan
forbedre teknikken. Før skjedde det ofte at jeg tenkte ‘verdiløst
løp, glem det, aldri se tilbake igjen.’ Slik det er nå, har jeg
fått tilbake den gammeldagse følelsen fra klubbløpene på
lørdagskveldene. Da jeg ikke fikk gå 1500-meteren i verdenscupen i
Calgary, oppdaget jeg at det viktigste er løpet fra start til mål,
hvilket som helst løp. Da sa jeg ‘Selv om jeg skal gå utenfor
konkurranse, sørger jeg for at jeg går raskt. Det gjør ingen
forskjell hva slags løp det er. Jeg håper at jeg kan fortsette med
Kosta slik mye lengre.
Marianne Timmer har hatt mange problemer denne sesongen, men nå
har hun endelig fått tilbake roen i hodet, sier hun. Det er en
rettsak mot henne i forbindelse med overgangen til
SpaarSelect-laget og mannen Peter Mueller, men de har fått til
våpenstillstand til etter OL. Dessuten sier hun at hun stoler på
menneskene som behandler saken for henne.
– Endelig vet jeg hvordan vi håndterer saken og at vi gjør det
riktig. Vi har et klart bilde. Det gjør at jeg nå kan fokusere på
skøyter. Denne høsten hadde jeg følelsen av at jeg var bundet, at
det skjedde mye i mitt liv som jeg ikke hadde innflytelse på. Nå
har jeg endelig fått ro i mitt hode.
Vinneren av to gullmedaljer under Nagano-OL kan nå se fram til OL
i Salt Lake City med glede og forventning.
– Jeg har sommerfugler i magen igjen. Men det kommer aldri til å
være slik som den gangen i Nagano. Forventningene er større, og
jeg har forandret meg. Hvert år lærer man mer.
Hun ser ikke på sprint-VM som en mellomstasjon på vei til OL.
– Jeg går for gull. Etter VM er det tre uker igjen til lekene. Når
jeg er i form, kan jeg gå en rimelig bra 500-meter. Men de største
favorittene er vel Nuyt, Völker og Kotyuga, og LeMay kan gjøre
mye. Selv hører jeg nok også hjemme blant de seks beste, sier
Timmer.
Som Anni Friesinger skal heller ikke Timmer overvære åpnings- og
avslutningsseremoniene i OL. Ikke bare fordi en stor mengde folk
er en sikkerhetsrisiko.
– Det er også temmelig kaldt under seremoniene. Og de gjør ikke
særlig inntrykk på meg. Dersom de spør meg om å bære flagget, sier
jeg ‘Finn en annen.’ Jeg var heller ikke tilstede i Nagano, og da
gikk det jo bra?
|
